Tirsdag 6. oktober fikk vi besøk av Morten Harangen, som holdt foredraget «Fluenes historie». Han fortalte om opprinnelsen til de første ørret- og laksefluene og om britiske fluefiskeres sentrale betydning for utviklingen av moderne fluefiske. Det var et svært interessant foredrag, der Morten presenterte tidligere ukjente historier og fakta basert på sitt nitide detektivarbeid.
De tidligste kjente engelske beskrivelsene av fluefiske etter ørret stammer fra 1400-tallet. I A Treatyse of Fysshynge with an Angle, som ble utgitt omkring 1496, beskrev Dame Juliana Berners både kunstige fluer og hvordan de skulle brukes.
Det moderne fluefisket utviklet seg imidlertid først flere hundre år senere i de krystallklare kalkelvene i Sør-England. Det klare, næringsrike vannet gjorde det enkelt å observere fisken.
Frederic M. Halford (1844–1914) var en britisk fluefisker og forfatter som fikk stor betydning for utviklingen av moderne tørrfluefiske. Han omtales ofte som «the father of modern dry-fly fishing», selv om han ikke oppfant metoden. Halford systematiserte tørrfluefisket, utviklet fluer etter insektene han observerte i elven, og utga flere bøker om emnet. Hjemmeelven hans var River Test. På denne tiden var fluefiske i hovedsak forbeholdt overklassen, som hadde tid og økonomi til å utøve sporten. Fisket foregikk oppstrøms og bare etter fisk man kunne se.
George Edward MacKenzie Skues (1858–1949) var en britisk jurist, forfatter og fluefisker. Han regnes som en av grunnleggerne av moderne nymfefiske og utfordret tørrflueskolen til Frederic M. Halford. Skues fisket med nymfer under vannoverflaten og tilpasset metoden til fiskens beitemønster. Han utga sin første bok i 1910. I 1921 fulgte The Way of a Trout with a Fly, som regnes som et sentralt verk innen fluefiske. Hjemmeelven hans var River Itchen, der han fisket i 50 år.
En av de mest kjente og brukte nymfene i dag er Pheasant Tail Nymph, utviklet av Frank Sawyer (1906–1980). Den skilte seg fra tidligere nymfer ved at den var vektet med kobbertråd. Sawyer var en god venn av Skues, og fluene hans var ofte videreutviklinger av Skues’ mønstre. Han arbeidet som elvevokter og skilte seg dermed fra mange av datidens fluefiskere, som tilhørte overklassen.
Laksefisket har lange tradisjoner i Storbritannia, men utviklet seg særlig gjennom 1800-tallet. Tidlige kilder beskriver fluer med sterke farger og eksotiske fjær. I løpet av århundret utviklet disse seg til de praktfulle klassiske laksefluene som forbindes med viktoriatiden.
Jock Scott er et godt eksempel på hvor langt denne utviklingen var kommet. Fluen ble skapt av laksefiskeren og fluebinderen John «Jock» Scott omkring 1845. Den komplekse oppbygningen viser utviklingen fra den enkle våtfluen. I siste halvdel av 1800-tallet oppsto et stort mangfold av mønstre, blant annet Jock Scott, Green Highlander, Silver Grey og ulike Doctor-varianter. De klassiske laksefluene skilte seg fra ørretfluene gjennom sin kompleksitet og omfattende bruk av materialer fra eksotiske fugler, som hovedsakelig var tilgjengelige for overklassen.
Etter hvert søkte britiske laksefiskere fra overklassen til Norge fordi forurensning hadde redusert laksebestandene i hjemlandet. De tok med seg fluene sine og gjorde britiske laksemønstre kjent her til lands.
En pioner blant norske laksefluebindere var Olaf Olsen fra Lærdal, som arbeidet som ghillie for britiske laksefiskere. Han samlet inn ødelagte fluer, demonterte dem og bandt dem opp på nytt. Senere etablerte han sitt eget fluebinderverksted og solgte fluer til de britiske fiskerne.
