Tirsdag 25. februar fikk vi besøk av Tuva Bjerketvedt og Vebjørn Kielland, som hadde tilbrakt tre måneder i første halvdel av 2024 på Sørøya i New Zealand. I New Zealand er det sommer da vi har vinter.
I forkant av dette hadde hun tilbrakt seks måneder blant annet i Alaska, hvor hun fisket laks, og i Belize, hvor hun prøvde seg på store saltvannsfisker.
Vi fikk se en mengde flotte bilder og videoer, spesielt av vakende storørret. Det fikk nok fiskerne i salen til å kjenne fiskesuget krible.
I forkant av turen hadde de fått inntrykk av at ørreten i New Zealand primært tok nymfer, men de ble positivt overrasket over at nærmere 70 prosent av fisken ble tatt på tørrflue. De ble også forbløffet over hvor lite selektiv ørreten var sammenlignet med norske elver. Ulike vårflueimitasjoner fungerte så godt som alltid, men også imitasjoner av sikader og gresshopper ga gode resultater. Derimot ble døgnflueimitasjoner brukt sjeldnere enn det som er vanlig i Norge.
På New Zealand kommer man langt med et statlig fiskekort, men enkelte vassdrag krever et tilleggskort. Det finnes utallige elver på Sørøya, og de opplevde sjelden konkurranse fra andre fiskere. Utfordringen var ofte å finne parkeringsmuligheter og stier ned til elven uten å krysse privat eiendom. På flere fiskeplasser var det derfor nødvendig å avtale med grunneiere for å få tillatelse til å ferdes langs elvebredden.
Når de ankom en elv, var regelen å fiske seg oppover fra utgangspunktet. Dette sikret i praksis en hel dag med uforstyrret fiske oppover elven. Fluefiske i New Zealand handler i stor grad om å “spotte” fisken før man kaster. Dette krever gode lysforhold, gjerne midt på dagen når solen står høyt på himmelen, samt en mørk bakgrunn for å lettere se fisken med polariserte briller. Fordi New Zealand ligger nærmere ekvator enn Norge, står solen høyere på himmelen, noe som gir annerledes lysforhold.
De observerte knapt ørret under én kilo, og gjennomsnittsvekten lå rundt to kilo. Den største fisken de fanget var på rundt fire kilo. Regnbueørretene var merkbart sterkere og mer livlige enn brunørretene, og selv små bekker kunne huse stor fisk.
Foruten tørrfluefiske benyttet de også en klassisk nymfeteknikk der en tørrflue fungerte som indikator. Nymfen ble festet i krokbøyen med en fortom, hvor lengden ble justert etter ønsket dybde.
Sørøya har mye nedbør, noe som fører til at elvene vokser og blir grumsete. Under slike forhold er det umulig å “spotte” fisk. Da er de mange “Spring Creeks” (oppkommer) gode alternativer, siden de er krystallklare året rundt og upåvirket av værforholdene.
For de som ønsker å følge Vebjørn og Tuva på deres turer på Youtube og Instagram er adressene her
Heldigvis er de ikke så lenge til våren før vi kan svinge fluestanga etter ørreten.
